Jeg skal til Sicilia igjen i februar, for andre gang på mindre enn et år. Sist gang med en vennine. Denne gangen med kjæresten.

Vi har nettopp feiret jul sammen i Budapest. I går møtte jeg hele familien hans for første gang, i huset han vokste opp i ute i forstedene.

I morgen kommer vennene hans på besøk, de første jeg møtte da jeg kom hit i september, og de siste til å se leiligheten vår.

Jeg gleder meg til å landa på øya i middelhavet igjen, denne gangen med en kjær. Vi flyr til Catania og blir der noen dager. Så oppover kysten til Messina, med en pitstopp imellom siden gutten ville se hvor sist sesong av The White Lotus ble filmet, så en uke i mitt kjære Palermo.

Det føles meningsfylt, å skulle reise sammen med en kjæreste, den man legger seg med og står opp med hver dag.

I går spiste jeg kaker bakt av bestemoren hans og lekte gjemsel med nevøen hans.

Til uka vil jeg ha mer penger på konto enn på en stund, kanskje noensinne. Og jeg føler meg motivert til å bare tjene penger for å være komfortabel og sikre situasjonen, uten samtidige kreative ambisjoner, for første gang i livet mitt.

I vår kommer venner og familie på besøk.

Jeg føler jeg bygger et liv: en sameksistens.

Vi har snakket om barn. Og bryllup. Det hadde vært fint om denne galskapen varte.

Jeg gleder meg til å dra til Sicilia med han. Og feire bursdagen til søsteren hans før det. Komme hjem til leiligheten vår etter turen vår. Dette er himmelsk. Hverdag. Jeg lengter etter å dra på trening. Gå turer langs med elva. Dra på den samme kaféen hver lørdag. Spise lunsj det samme stedet hver onsdsg. Glemme at pizzastedet under oss er stengt på mandager. Og bli irritert på han, selv det å bli irritert på noen er fint, når det er noen som du vil bygge liv med.

Jeg håper virkelig at det vil gå bra med oss.

Han sovna i fanget mitt for tredje kveld på rad. Jeg tror det går bra med oss. Vi lever.