Voksenlivet kan oppleves usikkert, hevder mange; kanskje kun fordi barndommen kom først og var så sikker. Man er ikke et individ fra fødselen av, men heller en instans av ens foreldre og foresattes bevisstheter – så flytter man hjemmefra; bort i fra dems tankesett og kan bli et selv.

Jeg tror jeg var 15 år da jeg først opplevde et brudd fra forgangerne og ut i noe eget. Det føltes som å miste besinnelsen, og på et vis så var det vel akkurat det som skjedde;: mistingen av ett type sinn til fordel for et annet eget ett.

Ubehaget avtok og påtok i årevis før jeg var i stand til å gjenkjenne og beskrive hva som var annerledes. I mellomtiden kunne man til tider føle panikk, eller til og med en slags hypokondrisk utsikt for at noe måtte ha gått riktig galt med én.

Men det var ikke noe galt med én; man hadde kun forvandlet fra andre til et selv.

Og slik ble alt mulig, for der man ikke kunne forandre alt i dem rundt seg, så kunne man ta seg selv vekk til der man kunne definere sitt eget selv.

Så gjør man vel straks det samme når man selv lager barn, først i fysisk forstand, deretter bevisstlig, før dem gradvis oppdager at alt er mulig også – om og om igjen i slektens livstid.